Ubetinget kjærlighet.

Hva er det å være familie ? Er det å fortelle noen at du er for mye, du må oppfører deg slik vi vil.

Er ikke familie det å investere i hverandre, og akseptere hverandre, ikke prøve å endre andre fordi det føles mer behagelig ?

Jeg har aldri tvunget mine barn til å gjøre noe som helst, fordi det føles komfortabelt for meg. Utsette de for et ubehag jeg selv ikke vil føle på !!

 

Brene Brown sier det så fint.

 

Not In Arena Not Interested Brene Brown Daring Greatly Quote, Man ...

 

Grenser er det mest naturlige et menneske kan ha, å de mennesker som ikke aksepterer det, dine grenser, fortjener heller ikke å være en del av ditt liv.

En psykolog fortalte  meg en gang, de mennesker du har i livet ditt som er invitert inn i stua de, og hvis de begynner å knuser tingene dine, de tar du ut på gangen, om de fortsetter å knuse tingene dine, da kaster du dem ut på gata.

Dette gjelder spesielt for familie, blodet gir deg ingen  rett til å trå på andre familiemedlemmer Punktum !

Jorunn Andreassen.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Velkommen 2019

Dette året som startet så dårlig, har med museskritt blitt bedre og bedre. Først var endringene så små at jeg ikke la merke til det. Det var helt til vi skulle på konsert i sommer, det ble jo Eminem for alle pengene, og jeg fikk ingen kræsj, ja jeg ble sliten, jeg hvilte, og dagen etterpå hva jeg oppladet igjen.

Jeg ble igjen i Fredrikstad og var der i 3 uker, var på scrappetreff, tok fly hjem, mye påkjenninger, men jeg klarte meg hver gang.

Jeg er mer stabil, jeg vet hvor grensene mine går, og kjenner igjen når jeg må roe ned. Nye av året er at jeg har kommet i overgangsalderen, og det har bare vært godt for meg, plagene har vært minimale, og oppturen bedre.

For første gang på mange mange år har jeg fått det resten av familien får til jul, virus. Vanligvis bryter ingenting på meg, det har bare gjort meg utmattet. Hva betyr dette, jeg har ingen anelse, men jeg skal nyte, til å med det.

Når jeg blir syk med andre ting en ME, forsvinner ME symptomene, og jeg kan love deg, influensa, bihulebetennelse, er mye bedre en ME. Bihulebetennelse minner meg om de tann smerter jeg bruker å ha når MEen bryter i kroppen.

Jeg oppriktig gleder meg til hva 2019 har å by på, det er år siden jeg har vært på denne plassen. Jeg er nysgjerrig, glad og håpefull for det nye året.

Aller først skal jeg nyte denne julen, hvor vi får julegjester, det blir så koselig.

Jeg håper at alle mine MEvandrer får en julefeiring som er god for dere.

 

Varm Klemm fra Jojjan

Publisert i Følelser, Glede, Livet, ME | 1 kommentar

Min kreative reise med Wanderlust i 2019

Heisann, er en stund siden jeg har skrevet i denne bloggen, og svaret er at jeg har klart å være mer kreativ, har hatt en aktiv sommer, med Eminem og Roger Waters konsert.  Som du sikkert har gjettet har jeg vært i litt mer stabil form.

Til neste år har jeg meldt meg på et kreativ kurs hvor det kommer nye videoer hver fredag, bare 2 temaer i mnd, så det er ganske ME vennlig, dessuten har jeg tilgang til kurset så lenge jeg ønsker, om jeg skulle bli forhindret til å se.

Jeg gleder meg som et lite barn, og er så utrolig takknemlig for at jeg kan være kreativ uten å måtte ligge til sengs etterpå. Det gjør noe med hode mitt, at jeg kan gjør det jeg elsker, ikke minst mestring følelsen.

Snart er det et år siden jeg og alle dere fikk beskjed om at Rituximab studien var negativ, og den psykosomatiske siden har ikke kastet bort et sekund, enda deres forskning PACE, SMILIE studie, og all studie gjort de siste 30 årene, ikke holder mål.

Dette året har vært ekstremt hardt, jeg var så langt nede i kjelleren at jeg trodde ikke jeg skulle klare å finne veien opp igjen, men et lite museskritt om gangen klarte jeg det. Det har vært så mye smerte, motløshet, sinne, frykt, og så mye kjærlighet, håp, og glede. Kronen på verket var konserten med Eminem, hele familien min samlet, jeg danset, sang og lo sammen med minesine. Vi delte et helt fantastisk øyeblikk, og mine barn så like mye på meg som  på Eminem, de synes det var så vakkert å se meg så glad, danse og nyte.

Borte var de mørke, triste øynene, nå var det rett og slett ren glede og fryd.

Vi hadde jo de mest fantastiske plassene å da, jeg valgte å legge mye i billettene for å få best mulig plasser, og det visste seg at vi fikk.

Jeg har hatt en korreksjon når det kommer til formen min, må ta litt mer hensyn nå som høsten er kommet, jeg mediterer litt mer, hviler og prøver å finne ut hvor mine tålegrenser går henne. Så langt ser det ut så jeg har funnet ut av det. Men jeg vet at det fort kan snu, og det enda jeg gjør alle de rette tingene, det er det som er så utrolig kjiipt med denne sykdommen, du vet aldri hvordan morgendagen blir, eller ettermiddagen.

Han en strålende høst

Klemm Jojjan.

Publisert i Aksept, Følelser, forandring, forsoning, Glede, Hverdag, kjærlighet, Livet, ME, Scrapping, sorg. | 1 kommentar

Jeg har glemt ut hvordan det er å leve.

I år har jeg vært kronisk syk i 10 år, å på disse årene har jeg glemt ut hvordan det er å leve. Hvordan forener jeg min verden med de som er friske? Hva kan vi snakke om ? De første minuttene som kan føles ut som timer, når det blir kleint. Stillheten når noen spør om hvordan det går, og du rett og slett ikke vet hva du skal svare. Eller hvis du svarer og motparten blir stille. Jeg lurer på om det ligger en forventning i luften, og da klarer du ikke være ærlig med følelser, eller tror at du må fikse noe.

Det jeg prøver å formidle, er at det som før gikk som en selvfølge når du skulle møte noen for en kopp kaffe, eller fikk besøk, i dag er litt kleint i starten, fordi du har vært ute av det å være sosial. Jeg har det ikke med alle, men folk som jeg ikke kjenner så godt. De jeg har nært, vet hva som er normalen for meg, så for dem trenger jeg ikke stusse over hva jeg skal si, eller oppfører meg mot. Å de har jeg normal samtale med som om jeg skulle være frisk, det ligger ikke en skygge over samtalen.

Men mennesker jeg møter, enten ute helt tilfeldig, hvis jeg er ute, eller hvis noen kommer til meg, i starten er det veldig rart å forene de to verdene.  Jeg vet ikke lengre hvordan det er normalt å være. Min verden er så forskjellige fra den friskes verden, og jeg vil jo ikke snakke for mye om ME, men allikevel er det nøyaktig det som kommer opp, og jeg blir flau, og føler jeg gjør noe galt.  Jeg har en liten stemme bak der som vil regulere meg, fordi jeg har fått tilbakemeldinger før om at ME tar for stor plass. Eller at det jeg sier er en overdrivelse. Ingen kan vel ha det slik, uten å havne på sykehus.

Jeg har en følelse av at min verden egentlig er til bry, hemmer, men det kan like gjerne være noe jeg føler på, fordi jeg har tolket noe som har blitt sagt til meg, så i stedet for å spørre da det skjedde har jeg laget meg en historie.

Jeg har et bilde på netthinnen som er blitt formet av det bilde jeg har fått fra sosiale medier når det kommer til ME, og jeg lurer på om det er en av tingene som gjør at det er sånn. Jeg har behov for å forsvare meg selv og andre med ME. Livet er ikke et glansbilde, å iallefall ikke med ME. ME er veldig uforutsigbart, det å leve med denne sykdommen krever veldig mye tålmodighet, ikke minst bevissthet. Jeg legger mye på meg selv, også når det blir kleint, er jeg sikker på at det hele er min feil. jeg bruker mye tid på å regulere meg selv, tar på meg et ansvar som ikke er mitt.

Istedet for å bare være her og nå, stå i det som er ubehagelig, og kjenne at jeg fremdeles kan være takknemlig. At det å være sårbart ikke er noe stygt, og som må gjemmes bort.

Da jeg så Unrest, ble jeg utrolig lei meg, sår, men å klarte jeg å se den fantastiske kjærlighetshistorien. Jennifer og Omar hadde en unik kommunikasjon seg i mellom, til å med når hun hadde kognitiv svikt klarte han å se forbi det.

 

Publisert i Følelser, forandring, Livet, ME, sannhet, SKAM | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Å være på sitt svakeste, betyr at du må være på ditt sterkeste.

Det er godt vi ikke vet hva morgen dagen bringer, hadde jeg vist hva 2017 skulle bringe er jeg ikke så sikker på om at jeg hadde kommet ut av sengen. Jeg tror det at vi ikke vet, og at vi håper på en bedre dag i morgen er det som får oss opp om morgenen. Dette året har virkelig satt meg på mange prøver, og ikke minst læring, den kurven var svært bratt i år.  November fikk vi vite at rituximab ikke var kuren for ME, og jeg mistet helt fotfeste. Jeg henger fremdeles uten for stupet og klamrer meg fast. Jeg har prøvd å ignorere følelsene mine, prøvd å bare koste vekk støv fra knærne å reise meg igjen. Jeg tror faktisk ikke det var meningen at jeg skulle gjøre det på den måten denne gangen. For jeg tror da hadde jeg fremdeles ikke tatt innover meg at ME er ikke en kvikk fiks, ME er en sykdom jeg må lære meg å leve med, kanskje de finner noe som kan dempe symptomer, og gi oss en litt bedre hverdag. Men inntil det skjer, må jeg akseptere akkurat hva jeg står i, ikke se så langt frem at jeg mister fotfeste. Jeg må lære meg å finne balansen og minimere det som utløser forverring. Jeg har vært her før, jeg prøvde på det i starten av 2017, men fant ut at det var for strevsomt, det var for lite jeg kunne gjøre. Jeg vil så gjerne leve livet, være den jeg brukte å være, en som ikke stod på sidelinjen å tittet inn. Nå føler jeg at jeg er en tilskuer, det er mange følelser jeg prøver å sorterer, å det har ikke vært lett de siste månedene, jeg har hatt mange følelser som kanskje noen synes er skumle, men de er mine følelser og jeg kan ikke gjør noe annet en å håndtere dem, på min måte.

Jeg er å roter nede i kjelleren, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer styrket ut av det, og jeg stresser ikke med å komme ut av den, fordi jeg tror jeg har noe å lære av å være her. Jeg mediterer veldig ofte, og jeg har blitt flink til å observere tankene mine, hva som trigger de vonde følelsene mine, og mine tanker om håpløshet ang fremtiden. Mye av det kommer jo fordi jeg ikke akseptere hvor jeg er nå, jeg vil at det skal være noe helt annet. Men hvem vil ikke det når du er alvorlig syk.

Jeg tenker ikke at 2018 skal bli et fantastisk år, jeg tror året blir akkurat som de foregående årene, men jeg har troa på at jeg vil se det på en annen måte en tidligere år. Å det er nok det som er forskjellen.

Det å være på sitt svakeste, gjør at du må være på ditt sterkeste.

Jeg har det knall tøft, fordi jeg sliter med å godta hvor syk jeg er, jeg baler med så mye ; Måer i livet mitt. Jeg har en familie, venner og meg selv. Mitt syn på hvordan jeg skal være i forhold til dem, ikke minst dette minne av meg selv, hva jeg bidro med.

 

Dette bilde er perfekt for overgangen mellom 2017 til 2018. Det krever sin innsats.

Klemm jojjan.

Publisert i Aksept, Følelser, forandring, Fornektelse, forsoning | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Julen, risikosport for oss med ME.

1 juledag og jeg våknet av min kjæres vakre zzzz, jeg vil ikke vekke han ved å få han til å snu seg, så jeg står opp kl 07, merket fort at det ikke ble nok mange timer søvn. Kroppen er kranglete og vondt, og jeg håper at den skal roer seg med litt medisin.

Før jeg får erfart det står min kjære opp og jeg finner senga igjen, sovner med engang og våkner av en hånd som stryker meg på kinnet nesten 4 timer senere. Felles lunsj med alle sammen, det er luksus, og en sjeldenhet her i huset. Vi har å en ekstra gjest i år, en niese som feirer med oss, både jul og 1. dag jul, utrolig koselig.

Et par timer går og jeg er segne ferdig, og finner senga, en krasj er på vei, jeg gjør alt for å holde masken, vil ikke ødelegge julen for noen, det jeg ønsket meg som mest, litt mer energi kom ikke, og mitt overforbruk av energi smeller inn med noen heftige renter..

Jeg jobber steintøft med positiv tenking, kjenner at det ikke funker så godt, og ønsker så sterkt at jeg kunne gått i dvale, for så å våkne først når kuren banket på. Jeg prøver fortvilt å hente frem alt jeg har å være takknemlig for, alt jeg har å være glad for. Jeg innser at julefeiring er risikosport for oss med ME. Alt jeg ikke har fått gjort, alt jeg kunne ha gjort bedre, svirrer i hodet, det mørke som tar meg når jeg krasjer. Jeg ser minner fra tidligere år, og ser hva jeg klarte før, hvor privilegert jeg har vært, alt tok jeg som en selvfølge. Nå er det å stå opp fra liggende stilling regnet som heftig trening og gir utslag på pulsklokken min …

 

 

Publisert i Følelser, Livet, ME, sorg. | Merket med , , , , | 1 kommentar

So am I.. Good or Bad..

So  am I.. Good or bad.

Jeg har hørt hver morgen akkurat den setningen, når vekkeklokken til min kjære ringer, og han slår den av før resten av sangen kommer, og i dag måtte jeg bare høre den ferdig. Madrugada – Majesty..

Den sangen treffer meg så godt, fordi jeg sliter litt om dagen. Jeg klarer ikke hente frem den positive jorunn, eller jojjan som fikser alt på strak arm. Ikke ting som ikke kan fikses, til å med det ufikselige, hvis ikke det kan fikses så finner jeg alltid en måte å leve med det på. Alltid kan jeg finne noe positivt med det som er gale, som om det faktisk er en happy ending..

Jeg husker da jeg gikk på gymnaset og jeg valgte fordypning i Engelsk, og jeg måtte analysere dikt og ja alt som vi faktisk gjorde i Norsk, helt gala ble det, for jeg var jo helt elendig i engelsk, som i Norsk, dysleksi. Men i mitt hode var det rett, for hvis det er noe du sliter med så jobb ekstra med det. Å jeg husker vi skulle analyser et dikt som handler om alle er sin egen øy, husker ikke hva diktet heter eller hvem som skrev det. Men det vi kom frem til at diktet handlet om at alle egentlig har nok med seg selv, de er sin egen øy. Husker vi fant ut at det virket så ensomt, hvor mye lengre vi kunne komme om vi var der for hverandre. Ikke et skall av hva vi tror andre vil vi skal være.

Akkurat nå har jeg innsett at jeg er som den øya, jeg er min egen øy, kanskje ikke helt frivillig. Hvis jeg holder fasaden, og er positiv uansett hva som skjer, er jeg inne. Ellers så er jeg ute, jeg snakker til meg selv, ingen vil forholde seg til det som er tøft, spesielt ikke nå som vi går inn i den fineste måneden med mye glede og forventninger.

Da jeg vokste opp var ikke jul noe høydare, min fantastiske mor gjorde så godt hun kunne for å dekke over. Å da det bare ble meg og hun da jeg var 13 år, ble julen noe fantastisk, vi lagde nye tradisjoner, lagde gode minner. Vi hadde ikke mye penger, men vi gjorde det beste ut av det, og det var i disse årene jeg lærte å alltid lande på beina uansett hva som skjedde. Jeg lærte at i hele mitt liv har jeg aldri passet inn, jeg fikk være med på leken hvis jeg var som alle andre en meg selv. Å da jeg prøvde å være meg, så ble jeg alene. Jeg fant alltid noen andre, men jeg klarte aldri å være meg, eller vise hva som levde inni meg. Husk alltid være positiv, for du kan alltid finne noe godt i alt.

Da jeg ble gammel nok til å flytte ut, begynte jeg å samle på julepynt, jeg ville videre føre hva jeg og min mamma hadde fått til. All julepynten jeg fikk eller kjøpte ble jeg veldig glad i, på en måte en god venn, som klarte å vaske vekk alle årene med dårlige minner da vi bodde med min far. Hver gang jeg pakket opp pynten var det som om gode venner som kom på besøk for å gi meg glede, julestemning, ikke minst gode juleminner.

Det er noe jeg har valgt å bringe videre til min kjære, for han ble det et stort sjokk å oppleve julen med meg for første gang, for ikke snakke om første gangen han sa , det er bra nok, vi trenger ikke ta helt av. Han forstod ikke den tornadoen som kom hans vei hehe, stakkars fyr. Da mener jeg ikke at huset skal vaskes ned fra tak til gulv, nei jeg snakker om å lage minner, bake, ta frem julepynt, være litt ekstra snill mot de som trenger det. Ikke at du ikke skal være det resten av året, men i jula, for de som har hatt det tøft, kan det være ekstra ille, kjenne på tapte minner, ensomhet, være på en øy.

Jeg har alltid hatt et motto, hvis du kan hjelpe, så gjør det. Ikke for å få noe igjen, men fordi det gjør godt å hjelpe noe som ikke har det like godt som deg selv.

Vi har fått noe nytt i minnebanken i år, vannlekkasje som har ødelagt mye av vår julepynt, venner som ikke er levende, men de har vært en trøst i en mørketid, ja som alle vet er desember den mørkeste måneden vi har. Jeg ble skikkelig lei meg, uerstatterlig julepynt, pynt fra min manns barndom, som vi fikk da hans mor døde. Mine første kjøp av julenisser, ting som kan erstattes. Ja jeg skal være enig, hadde det vært alt annet en dette. Vi har å mistet sko og klær i denne vannlekkasjen, men det kan erstattes.

Så det med at jeg er syk, og kan ikke bidra så mye, for hver ting jeg gjør koster så mye, jeg aner ikke engang hvordan jeg skal forklare det. Det koster skorta og alt annet du kan tenke på.  Jeg mobiliserte, hjalp min mann å sortere det verste. Stanken kommer til å følge meg lenge, hver gang jeg går ut av soverommet vårt kjenner jeg den. Jeg har vært lei meg ,samtidig helt avstengt, bare oppgitt uten noen gnist. Er jeg skadet, hvor er kampviljen min, som alltid bretter opp armene og er klar til å fikse, som oppmuntrer andre, har en skulder uansett hva som skjer. Jeg bruker alltid å føle der og da, kjenner på det og akseptere det som er vondt, jobbe med det og gå videre.

Jeg vet ikke hvem jeg er lengre, og det er nok sammensatt, det handler nok ikke bare om julepynt, vannlekkasje, eller at vi må skifte gulvet for 3 gang på 3 år. Håpet er borte, og jeg vil bare krølle meg sammen til en liten ball, og våkne opp til en annen hverdag. En frisk hverdag, og om ikke det går, så til en hverdag hvor håpet er der. Hvor den gale jojjan som klarer å være positiv uansett. For helt sikkert en helt annen plass er det noen som har det mye verre en det jeg har. Jeg har i det minste et hus, mat, gode venner for det om de fleste av dem er spredd utover det lange landet vårt.

Jeg har en snill og god mann, unger som gir meg så mye glede, en mamma som jeg får se hver dag, i det siste har jeg sittet å sett på sole stå opp, og noe har manglet, følelsene. den gode følelsen som kommer av takknemlighet for hva jeg har.

Det er så rart, for da jeg har vært på mitt dårligste og ikke har kunne gjort noe annet en å ligge i sengen, har jeg funnet glede i å høre fuglene kvitre, unger som leker, latter fra nabo rommet. Jeg har alltid klart å funnet glede i de minste ting, en god egenskap ved å bli syk, og være syk i mange mange år. Snart 9 år, og jeg har alltid sagt at jeg er blitt et bedre menneske ved å bli syk. Ikke har jeg bare lært mer om meg selv, jeg kan se andre på en annen måte, jeg fanger opp mine venner eller familie når noe er galt. Jeg er tilstede her og nå.

Det er ikke tiden nå til å være sånn som dette nå, det er snart jul, og jeg har faktisk et ansvar over de jeg bor med, at de skal få en god juleopplevelse, det positive må få lov til å regjere denne måneden som kommer. Jeg tar på meg masken, og smiler og later som jeg er glad, mens tårene renner innvendig.

For jeg er takknemlig, spesielt for de to englene som kom å hjalp meg å vaske engler, nisser og julestaker som vi hadde klart å redde. Den ene  a friend of a friend, som jeg aldri hadde møtt, men hun husket så fortvilet hun var da hennes foreldre hadde vannskader og hun ikke kunne hjelpe, fordi hun var så langt unna. Den andre en mor til en tidligere elev i samme klasse til min datter. Vi hadde møttes på foreldre møter et par ganger, og er venner på facebook, men vi kjente ikke hverandre. Jeg ble så lettet at jeg fikk hjelp, et lite steg mot å komme over mont everest. Min kjære som gjør alt her hjemme, har holdt på med å fikse nede, prøve å forhindre at mer vann kom inn, og rydde vekk, vaske lett, sånn at soppen ikke skulle spre seg, få vekk det våte, få vekk lukten. Samtidig som han er på jobb, handler og lager mat.

Vi har en jobb foran oss, nytt juletre og pynt til det, ta i mot takstmann, skape julestemning, vaske vekk alt som handler om vannlekkasjen. Å jeg må bare ta meg sammen, finne litt energi, en gnist av noe…

jeg ble inspirert av en annen blogg post som tok opp det samme jeg har kjent på, positivitetstyraniet. Hun kalte sin post for  Er det så skummelt?, og du finner den her.

 

God Adventstid til dere alle, klemm jojjan.

Publisert i Følelser, forandring, Hverdag, Livet, ME, sorg. | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Da håpet braste…

I går kl 1430 raste hele min verden sammen, jeg kunne høre håpet mitt briste. Jeg hadde tydeligvis lagt all verdens egg i denne kurven, RituxiME kurven, jeg som alltid bruker å si at det er ikke lurt å legge alle eggene i en og samme kurv, lurt å ha flere ben å stå på.

Helt ubevisst og mye ganske bevisst har jeg sittet å ventet siden 2009 på at dette skulle bli kuren, vel kanskje ikke akkurat helt siden 2009, det var da jeg første gang fikk høre om en veldig spesiell pilotstudie. Men etter de gode resultatene i 2015 var jeg allerede begynt å gjøre meg klar for å bli frisk, legge planer om å ta fag, gå på skole igjen, før jeg ble for gammel. I går skjønte jeg at jeg hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt.

Jeg gråt, var nærmest utrøstelig, jeg viste verken ut eller inn, jeg klarte ikke puste helt ned til magen, det ble for vondt. Det føltes som om jeg hadde pigger på innsiden av kroppen, vært åndedrag var helt jævlig. Jeg vil takke min søster Anita som klarte å hjelpe meg å få litt bedre fotfeste, få inn en annen vinkel, det var det jeg trengte der og da. Glad i dæ .

I starten av November skrev jeg en blogg post,- Mens jeg venter…. På en kur… 

Allerede da hadde jeg fått med meg at mange ikke hadde hatt virkning, de som hadde betalt privat for å få rituximab. Jeg ble helt satt ut, som du kan lese i blogg posten. Men da jeg så unrest som jeg blogget om her, var Professor Kristian Sommerfelt ord til oss på tampen, husk Fluge og Mella aldri har lovt at Rituximab er kuren. Allerede der tror jeg nok at jeg visste uten å ville ta det inn, at alt ikke var helt som det skulle.

Gud det var vondt, hva nå da, hvor skulle jeg hente nytt håp, som fikk meg til å holde ut å lide slik som jeg gjør til tider, når hode er våkent og kroppen er som sement. Så kom jeg til å tenke på alle de håpefulle som var med i den siste studien, herre gud for en belastning de hadde vært igjennom, for ikke snakke om å få vite 1 mnd før det ble offentlig gjort i går, de måtte bære på dette helt alene, sett hvor vi andre som ikke hadde vært med på noe studie, gledet oss slik til denne fag dagen som var i går. For nå altså, det ville bli en helt suveren julegave å få, kronen på verket. For det om at vi visste de ikke kunne si for mye, kunne det allikevel skinne igjennom om det var en til positiv studie.

Så begynte jeg å tenke på alle de barn som ligger der ute, mange så alvorlig syke at de knapt har fått smak på noe liv eller klarer å gjøre så mye uten om å ligge i sengen, noen litt større som  har fulgt med selv i sosiale medier om hvordan det har gått med forskning rundt omkring i verden. For ikke snakke om de pårørende, for en trøkk i sveisen de fikk i går. Hvordan går vi her fra, henter håp, blir en gjeng som klarer å si at sammen er vi sterke. Når hverdagen til noen av de nevnte gruppene er så harde at de knapt klarer å puste, når presset fra verden der ute er så hardt at de nesten knekker ryggen på de som skal være en støtte for disse barna. Denne studien som var så positiv har klart å balansere litt, fra den psykosomatiske presset.

Jeg for min deler har ingen svar, jeg selv må finne fotfeste igjen, jeg kan ikke lengre ta kalkulerte krasj igjen. Jeg kan ikke leke med min helse slik jeg har gjort til nå. Jeg har nok litt ubevisst tenkt at så lenge kuren snart er her, så spiller det ingen rolle at jeg ikke roer helt ned. Jeg hadde en fin samtale med min lille gutt i dag, og vi sammen kom frem til hvor heldig jeg egentlig var i forhold til så mange andre, jeg hadde de, han fineste sønn, min skjønne datter, min elskede mann, min flotte mor og mange gode venner som stod meg nær. Som hele tiden var der om jeg trengte det.

Jeg blir nå å lete frem min aktivitets bok for ME, – for en bedre hverdag.  Jeg skal prøve så godt jeg kan å holde meg innenfor de 20 % jeg har fått tildelt til aktivitet. Det er ikke lett å snu et skip i full fart, men jeg tenker at god trening og bevisstgjøring overfor meg selv, ikke minst kartlegging hvor mine grenser går, så skal det nok gå seg til. Jeg føler fremdeles en dyp sorg, og det tror jeg at jeg skal ha tålmodighet med, la mag føle det jeg føler, ikke fortrenge, bare tenke positivt, for det kommer det ikke noe godt ut av. Jeg tror jeg vil lære mye om meg selv nå i tiden som kommer, jeg har jo allerede lært mye allerede fra i går.

Det er to bloggposter jeg vil  dele med dere som gir noen gode svar første er

Jørgen Jelsten

og Andre er

Maria Gjerpe

Klemm jojjan

Publisert i Aksept, Brené Brown, Følelser, forandring, Livet, ME, sorg. | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tasta Wars.

Hvis det er en ting som av å til er veldig positivt med å ha ME er at sansene våre er forsterket, fine opplevelser blir enormt fint, og gir deg slik glede at hele kroppen din reagerer, gås hud, gledes hulker, fordi noe blir så sterkt at du greier ikke holde tilbake.

I helgen hadde jeg en slik opplevelse, for jeg var på noe som heter Stavanger Open, det skjer hvert år i November, og da samler alle korpsene seg i regionen vår Rogaland og har ikke bare musikk fremføring men de lager et show med et tema. Nesten litt som da jeg gikk på ballett og vi hadde juleavslutning med nøtteknekkeren og andre temaer.

Korpset til min sønn Tasta skolekorps skulle i år ha tema Star Wars, og jeg sier bare omg, jeg satt der i rullestolen min, og måtte bite meg hardt i leppen for at jeg ikke skulle overdøve musikken med mine hulk.  Jeg satt perfekt plassert for å kunne se min skjønne sønn spille, i slagverket akkurat som hans mor gjorde i sin ungdom.

 

 

 

 

 

Ha en strålende da, klemmm Jojjan

Publisert i Følelser, Glede, Livet, ME, stolt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Har du fyr…

Kjære min elskede mann, huske du tilbake i 2005 og vi ble gift? Æ skulle holde en tale til dæ, tror det må ha vært den korteste talen i historien, det ble før tøft for mæ, og det eneste jeg klarte å si, – at endelig e æ kommet hjem.

Fra min noe så rotløse tilværelse, og en følelse av å aldri høre til, så var det å komme under dine vinger, det jeg trengte for å blomstre og tørre å være meg, hele meg, på både godt og vondt.

Din kjærlighet og urokkelig tro på meg, uansett de skjær vi har hatt i sjøen, så har vår kjærlighet overlevd alt. Skjærene har styrket, utviklet og lært oss å sette større pris på hverandre.

Jeg er så utrolig takknemlig for at våre veier bestemte seg for å forenes på denne nydelige reisen vi har hatt og fremdeles vil ha.

Æ elska dæ fra dypet av mitt hjerte, denne sangen e til dæ skatten min. Hver gang æ rote mæ bort og føle meg helt lost, så lose du mæ trygt i havn.

 

Publisert i Følelser, Glede, kjærlighet, Livet | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar