So am I.. Good or bad.
Jeg har hørt hver morgen akkurat den setningen, når vekkeklokken til min kjære ringer, og han slår den av før resten av sangen kommer, og i dag måtte jeg bare høre den ferdig. Madrugada – Majesty..
Den sangen treffer meg så godt, fordi jeg sliter litt om dagen. Jeg klarer ikke hente frem den positive jorunn, eller jojjan som fikser alt på strak arm. Ikke ting som ikke kan fikses, til å med det ufikselige, hvis ikke det kan fikses så finner jeg alltid en måte å leve med det på. Alltid kan jeg finne noe positivt med det som er gale, som om det faktisk er en happy ending..
Jeg husker da jeg gikk på gymnaset og jeg valgte fordypning i Engelsk, og jeg måtte analysere dikt og ja alt som vi faktisk gjorde i Norsk, helt gala ble det, for jeg var jo helt elendig i engelsk, som i Norsk, dysleksi. Men i mitt hode var det rett, for hvis det er noe du sliter med så jobb ekstra med det. Å jeg husker vi skulle analyser et dikt som handler om alle er sin egen øy, husker ikke hva diktet heter eller hvem som skrev det. Men det vi kom frem til at diktet handlet om at alle egentlig har nok med seg selv, de er sin egen øy. Husker vi fant ut at det virket så ensomt, hvor mye lengre vi kunne komme om vi var der for hverandre. Ikke et skall av hva vi tror andre vil vi skal være.
Akkurat nå har jeg innsett at jeg er som den øya, jeg er min egen øy, kanskje ikke helt frivillig. Hvis jeg holder fasaden, og er positiv uansett hva som skjer, er jeg inne. Ellers så er jeg ute, jeg snakker til meg selv, ingen vil forholde seg til det som er tøft, spesielt ikke nå som vi går inn i den fineste måneden med mye glede og forventninger.
Da jeg vokste opp var ikke jul noe høydare, min fantastiske mor gjorde så godt hun kunne for å dekke over. Å da det bare ble meg og hun da jeg var 13 år, ble julen noe fantastisk, vi lagde nye tradisjoner, lagde gode minner. Vi hadde ikke mye penger, men vi gjorde det beste ut av det, og det var i disse årene jeg lærte å alltid lande på beina uansett hva som skjedde. Jeg lærte at i hele mitt liv har jeg aldri passet inn, jeg fikk være med på leken hvis jeg var som alle andre en meg selv. Å da jeg prøvde å være meg, så ble jeg alene. Jeg fant alltid noen andre, men jeg klarte aldri å være meg, eller vise hva som levde inni meg. Husk alltid være positiv, for du kan alltid finne noe godt i alt.
Da jeg ble gammel nok til å flytte ut, begynte jeg å samle på julepynt, jeg ville videre føre hva jeg og min mamma hadde fått til. All julepynten jeg fikk eller kjøpte ble jeg veldig glad i, på en måte en god venn, som klarte å vaske vekk alle årene med dårlige minner da vi bodde med min far. Hver gang jeg pakket opp pynten var det som om gode venner som kom på besøk for å gi meg glede, julestemning, ikke minst gode juleminner.
Det er noe jeg har valgt å bringe videre til min kjære, for han ble det et stort sjokk å oppleve julen med meg for første gang, for ikke snakke om første gangen han sa , det er bra nok, vi trenger ikke ta helt av. Han forstod ikke den tornadoen som kom hans vei hehe, stakkars fyr. Da mener jeg ikke at huset skal vaskes ned fra tak til gulv, nei jeg snakker om å lage minner, bake, ta frem julepynt, være litt ekstra snill mot de som trenger det. Ikke at du ikke skal være det resten av året, men i jula, for de som har hatt det tøft, kan det være ekstra ille, kjenne på tapte minner, ensomhet, være på en øy.
Jeg har alltid hatt et motto, hvis du kan hjelpe, så gjør det. Ikke for å få noe igjen, men fordi det gjør godt å hjelpe noe som ikke har det like godt som deg selv.
Vi har fått noe nytt i minnebanken i år, vannlekkasje som har ødelagt mye av vår julepynt, venner som ikke er levende, men de har vært en trøst i en mørketid, ja som alle vet er desember den mørkeste måneden vi har. Jeg ble skikkelig lei meg, uerstatterlig julepynt, pynt fra min manns barndom, som vi fikk da hans mor døde. Mine første kjøp av julenisser, ting som kan erstattes. Ja jeg skal være enig, hadde det vært alt annet en dette. Vi har å mistet sko og klær i denne vannlekkasjen, men det kan erstattes.
Så det med at jeg er syk, og kan ikke bidra så mye, for hver ting jeg gjør koster så mye, jeg aner ikke engang hvordan jeg skal forklare det. Det koster skorta og alt annet du kan tenke på. Jeg mobiliserte, hjalp min mann å sortere det verste. Stanken kommer til å følge meg lenge, hver gang jeg går ut av soverommet vårt kjenner jeg den. Jeg har vært lei meg ,samtidig helt avstengt, bare oppgitt uten noen gnist. Er jeg skadet, hvor er kampviljen min, som alltid bretter opp armene og er klar til å fikse, som oppmuntrer andre, har en skulder uansett hva som skjer. Jeg bruker alltid å føle der og da, kjenner på det og akseptere det som er vondt, jobbe med det og gå videre.
Jeg vet ikke hvem jeg er lengre, og det er nok sammensatt, det handler nok ikke bare om julepynt, vannlekkasje, eller at vi må skifte gulvet for 3 gang på 3 år. Håpet er borte, og jeg vil bare krølle meg sammen til en liten ball, og våkne opp til en annen hverdag. En frisk hverdag, og om ikke det går, så til en hverdag hvor håpet er der. Hvor den gale jojjan som klarer å være positiv uansett. For helt sikkert en helt annen plass er det noen som har det mye verre en det jeg har. Jeg har i det minste et hus, mat, gode venner for det om de fleste av dem er spredd utover det lange landet vårt.
Jeg har en snill og god mann, unger som gir meg så mye glede, en mamma som jeg får se hver dag, i det siste har jeg sittet å sett på sole stå opp, og noe har manglet, følelsene. den gode følelsen som kommer av takknemlighet for hva jeg har.
Det er så rart, for da jeg har vært på mitt dårligste og ikke har kunne gjort noe annet en å ligge i sengen, har jeg funnet glede i å høre fuglene kvitre, unger som leker, latter fra nabo rommet. Jeg har alltid klart å funnet glede i de minste ting, en god egenskap ved å bli syk, og være syk i mange mange år. Snart 9 år, og jeg har alltid sagt at jeg er blitt et bedre menneske ved å bli syk. Ikke har jeg bare lært mer om meg selv, jeg kan se andre på en annen måte, jeg fanger opp mine venner eller familie når noe er galt. Jeg er tilstede her og nå.
Det er ikke tiden nå til å være sånn som dette nå, det er snart jul, og jeg har faktisk et ansvar over de jeg bor med, at de skal få en god juleopplevelse, det positive må få lov til å regjere denne måneden som kommer. Jeg tar på meg masken, og smiler og later som jeg er glad, mens tårene renner innvendig.
For jeg er takknemlig, spesielt for de to englene som kom å hjalp meg å vaske engler, nisser og julestaker som vi hadde klart å redde. Den ene a friend of a friend, som jeg aldri hadde møtt, men hun husket så fortvilet hun var da hennes foreldre hadde vannskader og hun ikke kunne hjelpe, fordi hun var så langt unna. Den andre en mor til en tidligere elev i samme klasse til min datter. Vi hadde møttes på foreldre møter et par ganger, og er venner på facebook, men vi kjente ikke hverandre. Jeg ble så lettet at jeg fikk hjelp, et lite steg mot å komme over mont everest. Min kjære som gjør alt her hjemme, har holdt på med å fikse nede, prøve å forhindre at mer vann kom inn, og rydde vekk, vaske lett, sånn at soppen ikke skulle spre seg, få vekk det våte, få vekk lukten. Samtidig som han er på jobb, handler og lager mat.
Vi har en jobb foran oss, nytt juletre og pynt til det, ta i mot takstmann, skape julestemning, vaske vekk alt som handler om vannlekkasjen. Å jeg må bare ta meg sammen, finne litt energi, en gnist av noe…
jeg ble inspirert av en annen blogg post som tok opp det samme jeg har kjent på, positivitetstyraniet. Hun kalte sin post for Er det så skummelt?, og du finner den her.
God Adventstid til dere alle, klemm jojjan.
Jojjas skråblikk på en ME hverdag. 