Lost in the echo….

Jeg er bare fragmenter av meg selv, jeg føler jeg har gått i tusen knas… Jeg er så sliten av å kjempe, møte motstand, forsvare, forklare, noe som burde være en smal sak å google. Jeg er på grensen til å bare gi opp. Jeg har brukt så mye energi på noe som jeg nå innser er en tapt sak, folk vil tro hva de vil uansett.

Jeg så unrest her om dagen, mannen til jen hovedpersonen i unrest er bare helt magisk. Den varsomheten han visste henne, empatien, fikk tårene til å trille…

Det fikk meg til å savne , men kanskje det er min egen feil, siden jeg er blitt en flink pasient, som biter tennene sammen, er optimistisk, gå langt over mine grenser for de som står meg nær… Jeg er ekspert på å dekke over hvor dårlig jeg er, beina mine som skjelver, puls som fyker opp på 120 når jeg reiser meg liggende stilling. smertene som har økt, hjerteklapp når jeg går i trapper. Jeg trodde ikke det var nødvendig å fortelle hvor ille jeg hadde det til mine nærmeste, trodde nesten det var åpenlyst når du ikke klarer å dusje mer en 1 gang i uken, å det er bare i en god periode. når jeg er verre tar det lengre tid.Hvem gjør det om de ikke er alvorlig syk ?

Jeg har alltid trodd at det du gir er det du til slutt vil få igjen, men det er ikke alltid sannheten. Noen blir bare mer sulten og vil ha mer, og du selv blir usynlig.

Jeg har en veldig god venninne som sa at er du ikke i gjørma sammen med meg, prioriterer jeg deg ikke på mine gode dager, det er noe jeg skal ta med meg.

Julen nærmer seg med stormskritt, og jeg vet at i år kan jeg ikke bidra i det hele tatt, julegaver er noe min kjære tar seg av, så i år blir det begrenset med gaver, jeg har ikke hode til å tenke ut gaver. Jeg har igrunnen bare lyst til å gå i dvale å bli vekket opp igjen når det er over. Det er med sorg i hjerte at jeg har tatt denne beslutningen, jeg som elsker alt som har med jul å gjøre. Prøve å overraske min familie, finne på fantestreker, eller til min valgte familie bestisene mine.. de får noe men ikke med samme glød som vanlig.

Jeg er nummen, oppgitt, redd, sliten og lurer på om jeg endelig har nådd bunnen.

 

 

 

 

Jojjan ♥

Dette innlegget ble publisert i Følelser, forandring, Livet, ME, SKAM, sorg. og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Lost in the echo….

  1. Føler med deg vennen og skulle ønske jeg kunne hjelpe deg mot bedre tider. Men ikke gi opp, det er lys der framme. Jeg kjenner flere som har hatt det som deg, men som i dag fungerer mye bedre. Men det tar tid, laaaaang tid. En venn av meg lå til sengs lenge. Men han kom opp igjen og livet leker nå. Han lærte seg sanger mens han lå der i mørket, slo takten i sengekanten og drømte. I dag spiller han gitar og synger til glede for oss her i byen. Du har så mye å gi Jorunn og jeg er så stolt av alt du har fått til. Hvil litt nå i denne dumme tiden og ikke tenk på andre enn deg selv. Du trenger masse omsorg og du er verdt mer enn du tror. Men husk at du må minne dine nærmeste litt på hvordan du har det, for de har vendt seg tror jeg og glemmer omtanken uten at de vil det. Diger klem fra meg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s