Gamle Tankemønster….

Kan du huske å ha støtt på gamle venner fra barneskolen eller ungdomsskolen, og de dømmer deg for hvordan du var som et barn og ungdom. Som om at de er den eneste som har utviklet seg ?

Eller din rolle i familien, hvis du er minst, så vil du aldri bli voksen i deres øyne. Du vil bli dømt for hvordan du var som opprørsk tenåring.

Å bli dømt for noe jeg var for 30/20 eller 10 år siden er ikke rettferdig.

Eller de som strekker ut en hånd hvis de kan sole seg i glansen, – se hvor flott menneske jeg er som hjelper de som sliter. Som utenfor spotlighten ikke gjør noe, blir stille.

Uansett hvilken kronisk sykdom du har ,hvor det ikke finnes en kur, er en ensom plass, det stilles spørsmål om du virkelig er så syk som du påstår, hvorfor du ikke prøver alt fra å spise grønnsåpe til å gå med stener i BH, for det har jeg hørt fra tanten til naboen til eksen min å det skal  virkelig hjelpe, helt sant. Det kan jo ikke skade. Dessuten så leser jeg i avisen fra en professor  at de med ME gjør sin egen sykdom, de har ikke lyst til å bli frisk, de trives på sofaen med netflix, cola og masse snop. De er bare ute etter oppmerksomhet, og det må vi for gudskyld ikke gi dem for da opprettholder vi deres tro på  at de er syk !!

Jeg vet det kan være vanskelig å forholde seg til alvorlig syke mennesker, i en travel hverdag, hvor du så vidt får dagen til å gå rundt, hvorfor da bruke den siste rest av en kveld på noe som er vanskelig å forholde seg til.  Føle på noe så ubehagelig, og hvor dine råd ikke blir tatt til etterretning.

Jeg har ikke behov for at noen skal fikse meg, bare behandle meg som før, så lenge leger eller forskere ikke vet hundre prosent hva ME er eller hvordan kurere, tror jeg neppe du klarer det. Bare behandle meg som et medmenneske.

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet, hvem som helst kan få en alvorlig sykdom, og jeg skal fortelle deg enda en til hemmelighet, du blir den samme som før, bare syk. Du har de samme behov for venner, omtanke og empati.

Før jeg ble syk hadde jeg en veldig god venninne som ble alvorlig syk, jeg tok meg tid til henne, jeg rangerte ikke henne som ikke nyttig lengre. Hun var fremdeles en kjær venn, som jeg kunne dele gode og dårlige ting med, men på hennes premisser, og hvor lenge vi kunne snakke sammen. Jeg tok det ikke personlig eller følte meg avvist.

Jeg var 35 år da jeg ble syk etter nesten 2 år med den ene infeksjonen etter den andre, jeg bet tennene sammen og gikk på jobb uansett.. Til neste år blir jeg 45 år, jeg har mistet 10 år som frisk, og ikke minst mine barn har mistet en mor som kunne blitt med på alt, eller som min eldste datter sa, du er mer tilstede nå en da du jobbet. Hun har nok et godt poeng. Jeg fanger mer opp nå når det er noe.

Jeg har en sorg i mitt hjerte og en frykt som av  å til sluker meg med hud og hår, kommer jeg noen ganger til å bli frisk ? For ikke snakke om min kjære hobby, når kan jeg jeg kose meg med den igjen, nå er jeg for dårlig.

Ikke si, hvis du trenger noe ,så gi meg beskjed, for den beskjeden vil du aldri få.  Det er skambelagt å må be om hjelp.

Klemm jojjan

Dette innlegget ble publisert i Aksept, Følelser, forandring, Hverdag, Livet, ME, sorg. og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s