Å være på sitt svakeste, betyr at du må være på ditt sterkeste.

Det er godt vi ikke vet hva morgen dagen bringer, hadde jeg vist hva 2017 skulle bringe er jeg ikke så sikker på om at jeg hadde kommet ut av sengen. Jeg tror det at vi ikke vet, og at vi håper på en bedre dag i morgen er det som får oss opp om morgenen. Dette året har virkelig satt meg på mange prøver, og ikke minst læring, den kurven var svært bratt i år.  November fikk vi vite at rituximab ikke var kuren for ME, og jeg mistet helt fotfeste. Jeg henger fremdeles uten for stupet og klamrer meg fast. Jeg har prøvd å ignorere følelsene mine, prøvd å bare koste vekk støv fra knærne å reise meg igjen. Jeg tror faktisk ikke det var meningen at jeg skulle gjøre det på den måten denne gangen. For jeg tror da hadde jeg fremdeles ikke tatt innover meg at ME er ikke en kvikk fiks, ME er en sykdom jeg må lære meg å leve med, kanskje de finner noe som kan dempe symptomer, og gi oss en litt bedre hverdag. Men inntil det skjer, må jeg akseptere akkurat hva jeg står i, ikke se så langt frem at jeg mister fotfeste. Jeg må lære meg å finne balansen og minimere det som utløser forverring. Jeg har vært her før, jeg prøvde på det i starten av 2017, men fant ut at det var for strevsomt, det var for lite jeg kunne gjøre. Jeg vil så gjerne leve livet, være den jeg brukte å være, en som ikke stod på sidelinjen å tittet inn. Nå føler jeg at jeg er en tilskuer, det er mange følelser jeg prøver å sorterer, å det har ikke vært lett de siste månedene, jeg har hatt mange følelser som kanskje noen synes er skumle, men de er mine følelser og jeg kan ikke gjør noe annet en å håndtere dem, på min måte.

Jeg er å roter nede i kjelleren, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer styrket ut av det, og jeg stresser ikke med å komme ut av den, fordi jeg tror jeg har noe å lære av å være her. Jeg mediterer veldig ofte, og jeg har blitt flink til å observere tankene mine, hva som trigger de vonde følelsene mine, og mine tanker om håpløshet ang fremtiden. Mye av det kommer jo fordi jeg ikke akseptere hvor jeg er nå, jeg vil at det skal være noe helt annet. Men hvem vil ikke det når du er alvorlig syk.

Jeg tenker ikke at 2018 skal bli et fantastisk år, jeg tror året blir akkurat som de foregående årene, men jeg har troa på at jeg vil se det på en annen måte en tidligere år. Å det er nok det som er forskjellen.

Det å være på sitt svakeste, gjør at du må være på ditt sterkeste.

Jeg har det knall tøft, fordi jeg sliter med å godta hvor syk jeg er, jeg baler med så mye ; Måer i livet mitt. Jeg har en familie, venner og meg selv. Mitt syn på hvordan jeg skal være i forhold til dem, ikke minst dette minne av meg selv, hva jeg bidro med.

 

Dette bilde er perfekt for overgangen mellom 2017 til 2018. Det krever sin innsats.

Klemm jojjan.