Julen, risikosport for oss med ME.

1 juledag og jeg våknet av min kjæres vakre zzzz, jeg vil ikke vekke han ved å få han til å snu seg, så jeg står opp kl 07, merket fort at det ikke ble nok mange timer søvn. Kroppen er kranglete og vondt, og jeg håper at den skal roer seg med litt medisin.

Før jeg får erfart det står min kjære opp og jeg finner senga igjen, sovner med engang og våkner av en hånd som stryker meg på kinnet nesten 4 timer senere. Felles lunsj med alle sammen, det er luksus, og en sjeldenhet her i huset. Vi har å en ekstra gjest i år, en niese som feirer med oss, både jul og 1. dag jul, utrolig koselig.

Et par timer går og jeg er segne ferdig, og finner senga, en krasj er på vei, jeg gjør alt for å holde masken, vil ikke ødelegge julen for noen, det jeg ønsket meg som mest, litt mer energi kom ikke, og mitt overforbruk av energi smeller inn med noen heftige renter..

Jeg jobber steintøft med positiv tenking, kjenner at det ikke funker så godt, og ønsker så sterkt at jeg kunne gått i dvale, for så å våkne først når kuren banket på. Jeg prøver fortvilt å hente frem alt jeg har å være takknemlig for, alt jeg har å være glad for. Jeg innser at julefeiring er risikosport for oss med ME. Alt jeg ikke har fått gjort, alt jeg kunne ha gjort bedre, svirrer i hodet, det mørke som tar meg når jeg krasjer. Jeg ser minner fra tidligere år, og ser hva jeg klarte før, hvor privilegert jeg har vært, alt tok jeg som en selvfølge. Nå er det å stå opp fra liggende stilling regnet som heftig trening og gir utslag på pulsklokken min …