Somebody That I Used To Know….

Bildet er lastet ned fra: http://www.webpsykologen.no/artikler/er-ensomhet-a-vaere-alene-kunsten-a-takle-ensomhet/

….Er det noe en ME pasient har lært og erfart er at de blir glemt, venner vet ikke hvordan de skal forholde seg til den syke… eller forholde seg til at det kan ta måneder før du får kontakt, å det er jo ikke fordi den syke ikke vil. Men fordi de ikke kan.

Jeg har for første gang opplevd å være så syk at jeg ikke klarer å mediterer uten at jeg får pots (økning av symptomer) I liggende stilling og prøve å bruke det kognetive til å finne ro i kroppen, det å konsentrere seg over tid gjør så jeg blir sykere.

Jeg klarer ikke prate lenge i telefonen, sitter for lenge med middagsbordet, før jeg må finne i senga. Jeg er kanskje en av de heldige som fremdeles kan stå opp å spise med resten av familien. Ikke at det er noen trøst akkurat nå.

Jeg kjenner på en dyp sorg som gjør meg ekstrem hudløs og fortvilet. Jeg har lyst til å bare brøle fra dypet av mine lunger, hadde jeg bare hatt energi til det.

Akkurat nå føler jeg på en dyp ensomhet og tenker på en sang fra Linkin Park

 

 

Jeg savner å bli sett, og ikke tigge om smuler fra Helsevesenet, bli vist empati…

Det er nok ikke lett å være en pårørende, lege eller andre som må forholde seg til alvorlige syke mennesker, det som kanskje ikke blir tenkt på at den syke selv kan ikke ta pauser fra seg selv. De må forholde seg til seg selv 24/7 med lite søvn, smerter, ensomhet, redsel og håp som brister.

 

Jojjan ♥